Wake Up Call

Alright, slik er ståa: Jeg mottok nettopp ett nytt brev fra mitt «university-to-be».

En pessimistisk hjernedel, som på ett eller annet tidspunkt gjennom mine 19 år har fått det for seg at å ha lave forventninger er en smart default setting, er i det hele tatt fremdeles ganske mistroende til hele universitets greia. Eller for å si det på en annen måte; om dette viser seg å være en drøm, illusjon eller om jeg mottar et brev fra skolen som med høflige ord forklarer hvordan dette var en feiltakelse, så vil jeg ikke bli overrasket. Om sant skal sies tror jeg ikke jeg kommer til å være overbevist før jeg har begge beina planta på Engelsk jord.

Det har ikke egentlig manglet på brev fra universitetet som forsikrer meg om min plass, men disse har virket mer som blankt, rutinemessig papirarbeid og kopier av hverandre med forskjellige ordlegging uten noen reel funksjon. Det er først med dette nye A4 arket jeg nå har i hendene at det begynner å sige inn på meg hva det er jeg faktisk har begitt meg ut på.

Det hele er i sannhet litt skummelt og veldig spennende på en gang. Så mens den der kjøttklumpen bak øvre del av ribbeina hamrer av sted og sender en kribling gjennom kroppen som gjør at jeg holder pusten, leser jeg lista igjen og prøver å la vær å glise fra øre til øre.

Holy bugger, this is gonna be awesome.